hits

Kristin.blogg.no

Følelser i busskuret?

  • Publisert: 19.06.2017, 21:01
  • Kategori: Blogg
  • Det du ikke kan se

    "Jeg bare lurte på om du kunne hjelpe meg? Du skjønner, har glemt brillene mine og klarer simpelthen ikke lese denne bussruten." Mannen som sitter i busskuret smiler mot meg. Kan ikke annet enn å tenke på Even, storebror. Litt sånn ubestemmelig å se på, aldersmessig, men sikkert godt plassert midt i førtiårene. Jeg lener bagasjen mot glassveggen på utsiden, og går inn for å hjelpe.

    Han fortsetter samtalen, litt ukomfortabel. "Jeg vet den linja tilhører karer som er dobbelt så gamle som meg. Prøver ikke sjekke deg opp altså, æresord. Lesebrillene mine ligger igjen i bilen". Jeg kjenner et smil brøyte seg vei i ansiktet mitt, går de siste nødvendige skrittene og strekker meg høyhælt mot tavla. "Hvilken rute skal du ta?" 

    "Jeg venter på nummer 5. Eller prøver å vente da. Blir det ikke litt sånn når en ikke har den ringeste anelse om hvor lenge man skal vente?"  Mannen legger igjen et lurt smil i munnviken og nærmest venter på min respons. Enkelte ganger kan jeg bli brydd av slike samtaler, men noe er veldig annerledes her. Han har liksom en trygghet og ro som tiltaler meg, og en behagelig, selvsikker utstråling. Som om ventetiden slett ikke betyr noe som helst.

    "Nå var du heldig, den kommer om 20 minutter." Tenker litt og slenger inn et beskjedent, " 5 minutter kortere venting enn meg det."  Det er ikke ofte jeg prøver å flørte, og skuffelsen er derfor ganske stor. "Unnskyld, hva sa du? Mistet konsentrasjonen litt der, må være varmen." Jeg gjentar meg selv, denne gangen med en mer overbevisende, flørtende tone. Setter meg så ned, litt for nærme på den harde bussbenken.

    Rear of middle aged woman communicating with man while sitting on bus stop
    Licensed from: moodboard / yayimages.com
    Hvor lenge vi sitter der før jeg hadde fortalt han både hva jeg heter og den teite anekdoten om avløserjobben på nabogården, vet jeg ikke. Men en snikende følelse av tilhørighet begynner å bre seg i kroppen. Han forteller også, svært ivrig, og gleden min er enorm da det går opp for meg at han har en hoppende fortellerstil full av anekdoter akkurat som meg. Innimellom virker han så ivrig at han stotrer ordene, eller stopper, nærmest for å la meg fullføre setningene. Sjenerte menn virkelig er i en klasse for seg!

    Buss nummer 5 kjører inn på bussholdeplassen, men han gjør ingen mine til å reise seg. Er jeg faktisk så heldig at han føler noe av det samme? Jeg velger å holde pusten til dørene lukkes og bussen kjører avgårde. "Ble fort litt til å vente nå da, eller?", sier jeg ertende. Han ser spørrende på meg. "Ja, busser kommer vel og går i godt selskap", konkluderer jeg. Han smiler. 

    "Bussen ja. Jeg liker å prate." Og der var den tilbake, varmen. Forbanner meg selv litt. Kan ikke gjøre han den samme æren akkurat. Bussen som kommer om 5 minutter, den må tas. Har ikke all verdens tid, aldri bedt en mann på date før, men en gang må vel være den første? 

    Jeg unnskylder meg og går utenfor glassruten for å hente bagasjen min. Bruker litt tid på å fikle frem en penn og en papirlapp. Skriver Siren og telefonnummeret mitt sirlig og stramt. Trekker et lettelsens sukk i det den flotte fruen på fortauet ikke stopper og setter seg ved han. Hadde vært typisk min flaks om hun var kona, liksom. Fyller lungene med nervøs luft før jeg går inn i skuret igjen. 

    Hånden med papirlappen strekkes mot han, og jeg fryser til. Blikket som treffer meg ser en fremmed: "Jeg bare lurte på om du kunne hjelpe meg? Du skjønner, har glemt brillene mine og klarer simpelthen ikke lese denne bussruten." 


    Del gjerne historien om du har lyst. Alzheimer vises nemlig ikke utenpå...

     

    #alzheimer #tidligalzheimer #vanskermedåfinneord #hukommelsessvikt #manglertidsbegrep #stotre

  • Publisert: 19.06.2017, 21:01
  • Kategori: Blogg
  • 22 kommentarer
  • 22 kommentarer

    Daniel Olsen

    19.06.2017 kl.21:55

    Wow! det må jeg nesten si, den så jeg ikke komme. Jeg synes denne historien var godt skrevet. og følte sterk empati for Siren på slutten av historien. Kjempe bra!

    Når det er sagt, så vil jeg også komme med et tips som kan gjøre novellen enda bedre (tips jeg selv har fått høre). Før jeg begynner med mitt tips skal jeg innrømme at jeg har syndet litt på samme måte som deg også.

    #Tips

    når du skriver en dialog i novelle, romaner og sånn så er normen at replikkene havner på en linje for seg selv med et innhook.

    Du kan lese et eksempel på dette på min blogg i mine seneste noveller.

    Dette kommer klarest frem i følgende noveller: Bilturen, Den hvite døden del 2 og Morgenstund del 2.

    (unnskyld jeg vet dette er litt av kardinalsynd når det kommer til blogging, altså det å reklamere for min egen blogg i dine kommentarer. så jeg beklager dette. men kommentarene vil ikke la meg vise eksempelet på en sikkelig måte)

    Dette hjelper veldig på og leserens øyne. Og det ser mye bedre ut. Hvis du ikke har fått dette til i Word, kan jeg avsløre at løsningen er litt enkel.

    1. "Fjern mellomrom etter avsnitt"

    2. trykk på Tab knappen hver gang.

    3. Hvis du er heldig og teknologien samarbeider vil formatet følge inn på bloggen med litt små justeringer.

    (Jeg skuller vitterlig ønske at det var mulig og gjøre dette i Editoren til Blogg.no, men det har ikke jeg funnet noen indikasjon på ennå)

    Jeg håper jeg ikke har lagt lokk på skrivergleden din, for dette var med all oppriktig ærlighet og hente: helt toppers! stå på! jeg kan knapt vente på å lese neste novelle!

    - En riktig god kveld til deg. :)

    Kristin

    20.06.2017 kl.13:40

    Daniel Olsen: Tusen takk :) Nei, konstruktive råd tar ikke livet av noen skriverglede her i gården, det skulle tatt seg ut. Jeg eier ikke Word, har ikke kjøpt office til nylaptopen min enda og vet ikke om jeg kommer til å gjøre det heller, så jeg skriver alt direkte inn i Blogsoft. Innliming fra word har også sine problemer med seg med hensyn til oppsett, så det er ikke noe jeg anbefaler egentlig. Men hvem vet, det kan jo fort gå bra også? ;) Moro at du ikke så slutten komme. Har du lest den igjen etter at du vet slutten, ser du også hvordan hun feiltolker absolutt alle symptomer på sykdommen. ;) Jeg vet ikke om det noen gang blir noe flere noveller her på bloggen, synes det er griseskummelt bare å ha denne liggende, og har vurdert "skjul innlegg" mer enn en gang, for å si det sånn. Håper du har en strålende dag :)

    frodith

    19.06.2017 kl.22:06

    Denne var utrolig bra da. Du er kjempeflink å skrive Kristin, skjønner ikke hvorfor du var redd for dette :-) Dette må du gjøre igjen!

    Kristin

    20.06.2017 kl.13:43

    frodith: Tusen takk, Frodith :) Nei, det er vel det med ting man er redd for, at det er ikke bestandig så lett å forklare hvorfor. Jeg liker jo å skrive alle sjangre, men at jeg fortsatt synes det er skikkelig ubehagelig å ha lagt ut denne, er det ingen tvil om. Jeg er derfor rimelig sikker på at dette ikke blir noen gjentakende vane. Med mindre jeg bosetter meg permanent utenfor komfortsonen da. Håper du har en herlig dag :)

    Personlig Utvikling

    19.06.2017 kl.22:13

    Hehe.. Synes du skriver bra. Skriver du ofte noveller? Og har du tenkt å en gang skrive bok?

    Kristin

    20.06.2017 kl.13:45

    Personlig Utvikling: Tusen takk :) Nei, jeg tror ikke jeg har skrevet en novelle siden videregående egentlig så det blir vel en 14 år siden sist ( Eller kanskje jeg skrev en på den gamle bloggen min, i forbindelse med en blogg-challenge, husker ikke.) Skrive bok har jeg aldri tenkt på.

    Helge

    20.06.2017 kl.09:03

    Godt skrevet. En episode fra din egen hverdag kanskje? Ja, det er mangt man ikke kan se. Så man bør være litt forsiktig med og sette folk i bås.

    Kristin

    20.06.2017 kl.13:50

    Helge: Hei, og tusen takk :) Nei, dette er i aller høyeste grad fiksjon. Men at jeg har brukt min kjennskap til Alzheimer og tidlig Alzheimer i utarbeidelsen av dialogen som hun misforstår hele veien, er helt klart. En treffer mange skjebner i løpet av 11 år i helsevesenet, og lærer om mange sykdommers mange ansikter. Heldigvis har jeg aldri møtt noen som har opplevd akkurat dette scenariet, men utelukker ikke at de finnes. Sette folk i bås er kjempeskummelt, men hjernen har et merkelig behov for å kategorisere informasjon innimellom, så det er ikke så uvanlig at vi setter ting og folk litt i båser. Så lenge vi er villige til å innrømme feil og flytte bås på folk og røvere, får vel det være det beste vi kan gjøre med det. :) Håper du har en kjempefin dag, Helge, og koser deg i sommervarmen(?)

    Thomas Frydenberg

    20.06.2017 kl.10:45

    Bra skrevet, og med en slutt jeg absolutt ikke så komme.

    Kristin

    20.06.2017 kl.13:51

    Thomas Frydenberg: Tusen takk, Thomas :) Så moro å høre at du ikke så slutten, det beviser bare at det ikke er bare Siren som kan misoppfatte symptomene på tidlig Alzheimer. :)

    Søtmonsen :))

    20.06.2017 kl.19:42

    Haha, oi da :P Unnskyld meg men der måtte jeg bare le på slutten :P Huff ;P Så bra skrevet! Kjempe morsomt :D

    Kristin

    20.06.2017 kl.21:28

    Søtmonsen ): Hehe, det er da ingenting å unnskylde. Er ikke så greit når hele flørten kun foregår i ditt eget hode vettu :P Tusen takk :)

    dvergpinschere i mitt hjerte

    20.06.2017 kl.20:01

    Så flott og levende skrevet!! Kjempe fint!!! Du er jammen en novelleskriver også du!! Fortsett med det! ha en god kveld!

    Kristin

    20.06.2017 kl.21:27

    dvergpinschere i mitt hjerte: Tusen takk, Toini :) Det blir nok ingen vane dette her, har fortsatt litt vondt i magen over å ha lagt den ut. God kveld til deg også :)

    sisselelinr

    20.06.2017 kl.21:42

    Wow den historien traff virkelig i hjertet. Lo også litt i slutten, på en rørt måte. Virkelig fint skrevet!

    Kristin

    21.06.2017 kl.10:34

    sisselelinr: Tusen takk, så trivelig å høre at den traff deg. :) Håper du får en kjempefin onsdag :)

    Søtmonsen :))

    20.06.2017 kl.23:12

    Kjenner meg sikkert litt igjen også :P

    Kristin

    21.06.2017 kl.10:40

    Søtmonsen ): Hihi, ikke sant ;)

    stavangerinmyheart

    21.06.2017 kl.08:58

    Veldig bra - og nei jeg så ikke den komme. Flink du er:)))) Du skriver veldig levende.... ,, interessant slik at jeg ble nysgjerrig..... Terningskast: 6

    Kristin

    21.06.2017 kl.10:41

    stavangerinmyheart: Tusen, tusen takk for fine ord :) Og mitt aller første terningkast - kult ;)

    s

    21.06.2017 kl.13:51

    Det var en gang en følelse i busskuret - busskuret hadde dte som så at den huset mange reisende fra nord og sør, kryss og tvers og fra alle himmelretninger som man kunne tenke seg.

    En vakker dag kom det en mann gående på sin sti; mumlende på en liten bit av smørbukk som satte seg ned i busskuret. Med seg hadde han en følelse. På den andre siden av busskuret kom det en kvinne som vagget i rytme bortover sin sti for å også huse seg under taket på busskuret. Hun hadde som de alle mange vandrende med seg følelser. Busskuret var faktisk en magisk plass der mange kom å delte på sine følelser; ofte med seg selv men også med hverandre.

    Det hadde seg som så at mannen og kvinnen i busskuret delte noe de selv ikke visste den andre hadde. Mann spurte så og sadde så at hvor er du på veie? Kvinnen sa ja og skrokket så glad at hun er også snart på veie. Ikke visste mannen hit eller dit, han hadde bare med seg følelser til det magiske busskuret, like som hun hadde.

    Plutselig så begynnte magien å sveve; det ble som tråder i det usynlige mellom mannen og kvinnen, de begynnte å dele følelser som bare de forstod. Det var følelsene som forstod hverandre, de selv var i sine egne tanker. Sån ner det med magiske plasser; men vet aldri hva som kanskje skje i det magiske busskuret før man har besøkt det.

    Etter mye om og men, litt frem og tilbake så var det på tide å ta affære med disse følelsene. Hun kavet frem sin lapp, som på mystiskvis var i hennes lomme - hennes mor og far hadde alltid sagt at å dele følelser med andre kan være farlig, ytterst farlig. Men denne gangen var det for godt til å la være - hun ville dele følelser med den mannen som satt der med sine egne tanker.

    Hun skrev på sin lapp, mannen han skvatt - hun ville ha sine følelser på papir for å ikke gi askjed på grått papir at hun likte følelsene hun fikk fra mannen. Mannen svarte med seg selv - jeg vet ikke hvem jeg er, jeg vet ikke hvordan jeg kom it.

    Med det forandret hun følelsene sine som frøst til isen; det varme ble det kalde - men mannen ble aldri kald; han bare gav henne et kall - men følelsene i det magiske busskuret hadde aldri egentlig forsvunnet; det hadde bare blitt spunnet - rundt et tankespinneri fra dem begge. De hadde mistet sine tråder; garnnøstet var igjen i knute; men de delte noe der - under busskuret, følelsene som de snart ville kjenne igjen i sine drømmer.

    Ping pong king kong - all night long in the stillong. #backatcha #with_a_tale_of_kookookachoo

    Kristin

    22.06.2017 kl.10:20

    s: Yey! Min første "fan fiction" :) :) Ping pong jippi! :)

    Skriv en ny kommentar