Kristin.blogg.no

Selvtillit er en ødelagt kopp!

  • Publisert: 23.06.2017, 11:03
  • Kategori: Blogg
  • Den som sier at selvtillit ikke er viktig for lykke lyver. Selvtillit for meg handler nemlig om styrken til å være deg selv. Kanskje både på tross av og på grunn av andres forventninger og reaksjoner. 

    Selvtillit er en ødelagt kopp!

    Du har bare 1 kopp med selvtillit. Og denne ene koppen har hull i bunnen, slik at selvtilliten siver sakte ut, og du må fylle på med jevne mellomrom. Sånn er det for de fleste. Det er lettest å være seg selv hvis man får en eller annen positiv bekreftelse på eksistensen, og det igjen bygger selvtillit. Det er lettest å få selvtillit etter du har mestret en oppgave, og kanskje svinner den litt hen i de stunder det er lenge siden sist seier. Det er også lettere å få selvtillit i selskap med andre som vil deg vel, fremfor å gjøre hullene i koppen din større, trykke deg ned eller ubevisst røre ved områder ved deg selv som gjør deg usikker. Noen få av oss har funnet teipen og renner over av selvtillit uansett situasjon, men for de fleste andre er det et hull der, og det må fylles på.

    Noe de fleste er klar over, er at vi kan gjøre uopprettelig skade på andres kopp. Vi kan lage riper eller skår i koppen som gjør at selvtilliten siver ut ekstra fort. Kanskje er dette kun synlig i møte med oss, men enkelte ganger kan vi lage så dype skår at deler av koppen knuses, og det blir en evig tappekran for vedkommendes selvtillit. Vi kan påvirke noen til å prøve å være noen annen enn seg selv ved å ta noe av selvtilliten. Smaken av denne setningen er mer enn bitter.

    the angry cup
    Licensed from: delta_art / yayimages.com

    Kanskje har vedkommende møtt mange, kanskje er koppen så full av skår og hull at den knapt henger sammen. Da er det opp til hver enkelt, både eieren av koppen, og de rundt, å se dette. Observer ditt medmenneske og vær oppmerksom på lav selvtillit. Se på det som en utfordring og let etter de andre kvalitetene. For om du anerkjenner dem, vil de på mystisk vis kunne fungere som superlim for vedkommendes kopp. Den vil fortsatt være skjør, med mulighet for å gå i stykker, men den vil inneholde vesentlig mer enn hvis en ikke gjorde noe som helst. Kanskje vil også personligheten blomstre sammen med litt mer selvtillit.

    For meg personlig er det godt å gi seg selv lov til å bli usikker. Det er helt greit å kjenne at man ikke har himmelvendt nese i enhver situasjon. Men min lykke avhenger av at jeg aldri peker nesen i bakken og unnskylder min eksistens. En trenger ikke uhorvelige mengder selvtillit, bare en liten, skjør kopp. 

    Du skal ikke tro at du er noe - du skal vite!

     

    Dette innlegget ble først publisert på min gamle blogg i forbindelse med en bloggchallenge. Nå i dag får du lese det, fordi jeg har bursdag, og har lyst til å gi deg noe av det fineste jeg har skrevet, og kanskje også det viktigste jeg har skrevet. Dette er noe som står sterkt hos meg, å verne også om andres selvtillit, og sånn sett er dette innlegget en liten del av min personlighet. Håper du liker det!

    #selvtillit #kopp #omsorg #medmenneskelighet 

  • Publisert: 23.06.2017, 11:03
  • Kategori: Blogg
  • 8 kommentarer
  • Extensions - dobbeltmoral i hvert hårstrå?

  • Publisert: 22.06.2017, 11:53
  • Kategori: Meninger
  • Nå er det på tide å roe ned dette extensionstullet. Frontfigurene i skjønnhetstyranniet synes det er helt innafor å være "dritlei" av sveisen sin ti dager etter sist frisørbesøk, eller gå fra kort til nedpå rumpa-langt med jevne mellomrom. I motviljen mot å vente på noe som helst, har vi utviklet en aksept for å skifte hår oftere enn sokker. Extensions! Pronto! Dobbeltmoral i hvert eneste hårstrå?

     

    Mitt "hårtap"

    "Tenk deg om nå da, husk at det ikke er bare å knipse i fingrene så er det langt igjen". Jeg var 15, nykonfirmert og la igjen det lange håret mitt på gulvet hos frisørsalongen til fordel for en kort variant. Du som levde dagene på nittitallet husker sikkert den sveisen en dusjet møysommelig for å få vekk morrasveisen, før en brukte 15 minutter med voks for å få bakhodet til å stritte som et pinnsvin? That's the one.

     

    Dagens situasjon

    Nå er det ikke slik lenger. I alle fall virker det ikke sånn i mine øyne. Vi har bestemt oss for at vi trenger ikke tenke oss om, for vi kan bare knipse med fingrene for å få det langt igjen.

    Ikke bokstavelig talt da, frisøren vil bruke mye av sin tid og kompetanse for å få det til. Men det skjønte både jeg og du, så disse to setningene er egentlig ikke nødvendig å skrive.

    Beauty Woman with Long Healthy and Shiny Smooth Brown Hair
    Licensed from: Subbotina Anna / yayimages.com

    Når det kommer til extensions har jeg vært litt på utkikk, og jeg lurer skikkelig på en del ting:

    • Hvorfor er det sånn at vi synes det er viktig at pelsen vår er syntetisk, men helst vil kjøpe oss ekte menneskehår? Ja, liketil skryter av at det er ekte?
    • Hvorfor er vi svært opptatte av den virkningen håret har på vårt eget selvbilde, men levner liten til ingen tanke til de som måtte klippe, ofte også skamklippe seg for å gi oss denne ekstra selvtilliten? 
    •  Hvorfor synes vi synd på kreftpasienter når de mister noe av identiteten sin i hårtap, men kjøper uten å mukke håret til andre som har mistet det samme gjennom en storindustri en annen plass i verden?
    • Hvorfor i alle dager legger vi så mye av identiten vår i ekstra hår vi har kjøpt og sveiset/limt på?

     

    Sist jeg åpnet munnen om extensions

    Sist jeg skrev noe negativt om extensions, fikk jeg til svar i kommentarfeltet at barn besvimte i fabrikker mens de lager I-phone, og at klærne vi kjøper heller ikke akkurat er fairtrade. Notert og sant. Men nå er tross alt extensions et produkt laget av en del av et annet menneske! Selv om denne delen er uskadelig å ta vekk, gjør det meg usedvanlig kvalm å tenke på at vi foretrekker at folk i andre verdensdeler går rundt uten hår, for at vi skal kunne dra fingrene gjennom et litt tykkere hår eller bytte lengde på håret annenhver uke.

    Du vet ikke hva som var bakgrunnen for klippingen. Du vet heller ikke hva som skjedde med håret etterpå. Jeg har sett en dokumentar der ofring av hår i templer i sørøst-Asia var storindustri. Felles for de fleste i sørøst-Asia er at de ikke har en formidabel forekomst av blondiner. Og selv om fargebehandlinger i Norge går mer og mer mot skånsomme og allergisikre metoder, hvor sikker er du på at ditt ekstrahår ikke har bidratt til at noen der ute i verden har fått senskader?

     

    Storindustri på blogg

    Mange store bloggere reklamerer for egne produktlinjer med extensions. Låner ut navnet sitt og trynet sitt. Mange av dem har også en policy at de ikke reklamerer for noe de ikke selv bruker, noe jeg synes er beundringsverdig. Men, ingen av dem har nevnt i det hele tatt hvordan produksjonen av "sine extensions" foregår. De nevner bare hvor fin kvaliteten er, hvor nordisk håret er og hvor ekte menneskehår håret er. Sammenblandet med hvor mye bedre jeg føler meg, her jeg går med ditt hår "du jeg ikke kjenner skjebnen til der ute i verden et sted". Jeg finner rett og slett ikke det jeg leter etter her inne i bloggbobla. Vi er altfor opptatte med å snakke om hva produktet gjør for oss selv til å se hva det potensielt gjør mot dem. Og underforstått: tjene penger og se bra ut.

    Beautiful Girl With Shiny Red Long Hair over Blinking Background
    Licensed from: Subbotina Anna / yayimages.com

     

    Hvordan produseres håret ditt? 

    Jeg har forsøkt å finne svar på akkurat hvor extensionshåret som reklameres for rundt omkring er produsert. Og hvordan det er produsert. Det er umulig, ellers så trenger jeg en solid oppfriskning på letekunnskapene mine. Det eneste man finner er "ekte kvalitetshår fra etisk produksjon". Vis meg det! Vis meg hva logikken og etikken er med å ta noen andres hår for å føle seg litt bedre. Ikle selvtilliten sin lånte fåreklær mens man hiver på et fårete glis.

    Sorry språkbruken, men: Faen ta extensionsbølgen! Tenk deg om i stedet. Jeg vil enten tilbake til der det ikke var bare å knipse i fingrene for å få det langt igjen, eller så vil jeg ha informasjon om hvordan dette "etiske, ekte kvalitetshåret" er fremstilt. Å lukke øynene for urett i skjønnhetens navn er jaggu ikke mye nobelt!

    Skal vi fortsette å vasse i dobbeltmoral og rettferdiggjøre det for vårt eget speilbilde med lukkede øyne? Frem til det ligger noen svar på bordet, synes jeg du skal drite i å støtte extensionsindustrien. Om du gjør det eller ikke, kan jo ikke jeg kontrollere, men la det bli en drakamp mellom selvtillit og samvittighet. Jeg vil i alle fall ikke gå rundt med den manglende identiteten til et annet menneske på hodet mitt.

    Hva mener du? Snurr kommentarfelt.

    Hvem jeg er? Det kan du lese mer om HER.

    #extensions #spørsmål #hvorforiallverden #produksjon #etikk #dobbeltmoral? #kvalm

  • Publisert: 22.06.2017, 11:53
  • Kategori: Meninger
  • 15 kommentarer
  • De fem beste innleggene?

  • Publisert: 21.06.2017, 10:25
  • Kategori: Blogg
  • I dag har jeg lyst til å vise deg mine favoritter. De 5 innleggene jeg har vært mest fornøyd med på denne bloggen. Er det de samme som du likte best? Som vanlig åpnes linker i et nytt vindu her på bloggen, så du kan trykke uten å bli ledet bort fra dette innlegget.

    1. Flink pike innelåst i gruppearbeid.

    Kanskje det nærmeste du kommer et rent kåseri. Ubeskjedne spark til den voksende gruppearbeidtrenden i samfunnet, og hva det egentlig fører til for oss flinke piker. Med hjelp av lånte, dramatiske formuleringer fra nyhetsformidling.

    2. Det er din feil at topplisten er dårlig.

    En adressering til deg med ansvaret for hvordan topplisten faktisk ser ut, og hva du kan gjøre med det.

    3. Kommentar til "Hvor ble alle helsesøstrene av", i Aftenposten Si:d. 

    Jeg er egentlig veldig fornøyd med de fleste av innleggene mine under meninger, da de stort sett er skrevet på en blanding mellom essay og kåseri, fullstappet av retoriske spørsmål. Dette svaret til kronikkforfatteren i Si;d er jeg spesielt fornøyd med. Hva er egentlig en helsesøster, og når mener jeg det er behov for en? 

    Smart boy learn to write
    Licensed from: franky06 / yayimages.com

    4. Blogginnlegg med nødutgang

    Kanskje verdens første blogginnlegg med nødutgang? Dette er ren ordlek, suppe på spiker og setningskverulering på sitt beste. Og når jeg da sier beste, er det i mitt hode - for dette synes jeg er skrekkelig moro å skrive. Pluss at jeg liker å lage konsepter, og dette er et nytt et.

    5. Hele den interaktive påskekrimmen min.

    Ren tullball, forkledd tidvis i et vanskelig tilgjengelig språk. Med statistikk og avstemninger underveis. Hjelpes min hvor jeg koste meg da jeg laget denne. Tenk å lage så mye moro for seg selv ut fra et eneste spørsmål da: "Hva skjedde egentlig da Martin Johnsrud Sundby ble nedkjørt av en skuter under Birkebeinerløpet?"

     

    Det var mine favoritter. Fortell meg gjerne hva som er din favoritt her på bruket, om det er av disse eller et annet innlegg. Det hadde vært ekstremt moro å høre. 

     

    Kanskje vil du også skrive et sånn innlegg slik at jeg får se fem favoritter fra ditt arkiv? 

    #favoritter #favoritt #blogginnlegg

  • Publisert: 21.06.2017, 10:25
  • Kategori: Blogg
  • 6 kommentarer
  • Blogging utenfor komfortsonen

  • Publisert: 20.06.2017, 22:19
  • Kategori: Blogg
  • Litt vondt i magen. Livet her utenfor komfortsonen er ikke så ok. Du har gjort alt for at jeg skal ha det greit, kommet med helt fantastiske tilbakemeldinger. Og fortalt meg at det ikke er skummelt. Men skal jeg fortelle deg noe? Det er skummelt. Gårsdagens publisering av novelle på blogg, var edderkopp-på-leggen skummelt.

    Jeg har alltid elsket å skrive, og siden jeg kom i gang med bloggskriving, har jeg fokusert på typer innlegg som speiler hvem jeg er. Ironisk til beinmargen, rett frem og glad i å formidle eller lære bort. Det du leser, er det du får. Det vil de fleste som noen gang har snakket med meg i en skriftlig chat kunne skrive under på. Det er ikke bestandig like enkelt å finne igjen meningen oppi den sarkastiske suppa som innimellom blir servert. Og jeg kan til tider skrive masse. Jeg mener at jeg alltid har vært sånn, og trives sånn.

    Røsker bort standfoten

    Men når det kommer til noveller, forsvinner det ironiske beinet. Det blir som å røske standfoten bort under den standhaftige tinnsoldat. Handlingsrommet blir så mye mindre. Jeg får ikke lagt "meg" i det jeg skriver. Det er fantasien min som står alene tilbake på papiret. Og det er kjempeskummelt. Litt nakent, for å gjenbruke et oppbrukt uttrykk. 

    For det er ikke sånn at jeg sier at dette novellegreiene er skummelt for å fiske sympati. Jeg gjør meg heller ikke til. Hver gang jeg har vært innom bloggen min etter jeg la ut novellen, har jeg vurdert å trykke på "skjul innlegg". Fordi det var den letteste veien inn i komfortsonen igjen.

    Cute scared boy
    Licensed from: Jaykayl / yayimages.com

    Tolkningen ligger hos leseren

    Det er ubehagelig at en i noveller legger tolkningen i leserens fang på en helt annen måte enn ved et "sånn bruker du Surveymonkey på blogg"-innlegg. Du kan jo velge å tolke sistnevnte også, men da foreslår jeg egentlig at du finner deg en ny hobby. Det er vanskelig å la oppfattelsen av det en har laget, leve videre hos deg som leser. Fordi det kan medføre at du tolker meg på de måtene jeg er livredd for. De måtene jeg vet ikke stemmer med sannheten, men du som ikke kjenner meg, kan tro at er sannhet. At du tolker meg til å være enkel, overfladisk eller klisjepreget. Og forutsigbar.

    Heldigvis har ingen enda fortalt meg at de skjønte slutten fra første linje, så det er en slags trøst oppi det hele. Har du ikke lest novellen, kan du gjøre det her.

    Jeg trenger kanskje å bli vant til å ha det ubehagelig her utenfor komfortsonen, og det er helt rørende hvor god mottakelse jeg har fått fra dere. Men å si at det siste døgnet har vært lett som en lek, det er en overdrivelse. Uansett - takk!

    Har du noen gang befunnet deg utenfor komfortsonen? Hvordan var det?

    #skummelt #skremmende #novelle 

  • Publisert: 20.06.2017, 22:19
  • Kategori: Blogg
  • 18 kommentarer
  • Følelser i busskuret?

  • Publisert: 19.06.2017, 21:01
  • Kategori: Blogg
  • Det du ikke kan se

    "Jeg bare lurte på om du kunne hjelpe meg? Du skjønner, har glemt brillene mine og klarer simpelthen ikke lese denne bussruten." Mannen som sitter i busskuret smiler mot meg. Kan ikke annet enn å tenke på Even, storebror. Litt sånn ubestemmelig å se på, aldersmessig, men sikkert godt plassert midt i førtiårene. Jeg lener bagasjen mot glassveggen på utsiden, og går inn for å hjelpe.

    Han fortsetter samtalen, litt ukomfortabel. "Jeg vet den linja tilhører karer som er dobbelt så gamle som meg. Prøver ikke sjekke deg opp altså, æresord. Lesebrillene mine ligger igjen i bilen". Jeg kjenner et smil brøyte seg vei i ansiktet mitt, går de siste nødvendige skrittene og strekker meg høyhælt mot tavla. "Hvilken rute skal du ta?" 

    "Jeg venter på nummer 5. Eller prøver å vente da. Blir det ikke litt sånn når en ikke har den ringeste anelse om hvor lenge man skal vente?"  Mannen legger igjen et lurt smil i munnviken og nærmest venter på min respons. Enkelte ganger kan jeg bli brydd av slike samtaler, men noe er veldig annerledes her. Han har liksom en trygghet og ro som tiltaler meg, og en behagelig, selvsikker utstråling. Som om ventetiden slett ikke betyr noe som helst.

    "Nå var du heldig, den kommer om 20 minutter." Tenker litt og slenger inn et beskjedent, " 5 minutter kortere venting enn meg det."  Det er ikke ofte jeg prøver å flørte, og skuffelsen er derfor ganske stor. "Unnskyld, hva sa du? Mistet konsentrasjonen litt der, må være varmen." Jeg gjentar meg selv, denne gangen med en mer overbevisende, flørtende tone. Setter meg så ned, litt for nærme på den harde bussbenken.

    Rear of middle aged woman communicating with man while sitting on bus stop
    Licensed from: moodboard / yayimages.com
    Hvor lenge vi sitter der før jeg hadde fortalt han både hva jeg heter og den teite anekdoten om avløserjobben på nabogården, vet jeg ikke. Men en snikende følelse av tilhørighet begynner å bre seg i kroppen. Han forteller også, svært ivrig, og gleden min er enorm da det går opp for meg at han har en hoppende fortellerstil full av anekdoter akkurat som meg. Innimellom virker han så ivrig at han stotrer ordene, eller stopper, nærmest for å la meg fullføre setningene. Sjenerte menn virkelig er i en klasse for seg!

    Buss nummer 5 kjører inn på bussholdeplassen, men han gjør ingen mine til å reise seg. Er jeg faktisk så heldig at han føler noe av det samme? Jeg velger å holde pusten til dørene lukkes og bussen kjører avgårde. "Ble fort litt til å vente nå da, eller?", sier jeg ertende. Han ser spørrende på meg. "Ja, busser kommer vel og går i godt selskap", konkluderer jeg. Han smiler. 

    "Bussen ja. Jeg liker å prate." Og der var den tilbake, varmen. Forbanner meg selv litt. Kan ikke gjøre han den samme æren akkurat. Bussen som kommer om 5 minutter, den må tas. Har ikke all verdens tid, aldri bedt en mann på date før, men en gang må vel være den første? 

    Jeg unnskylder meg og går utenfor glassruten for å hente bagasjen min. Bruker litt tid på å fikle frem en penn og en papirlapp. Skriver Siren og telefonnummeret mitt sirlig og stramt. Trekker et lettelsens sukk i det den flotte fruen på fortauet ikke stopper og setter seg ved han. Hadde vært typisk min flaks om hun var kona, liksom. Fyller lungene med nervøs luft før jeg går inn i skuret igjen. 

    Hånden med papirlappen strekkes mot han, og jeg fryser til. Blikket som treffer meg ser en fremmed: "Jeg bare lurte på om du kunne hjelpe meg? Du skjønner, har glemt brillene mine og klarer simpelthen ikke lese denne bussruten." 

     


    Del gjerne historien om du har lyst. Alzheimer vises nemlig ikke utenpå...

     

    #alzheimer #tidligalzheimer #vanskermedåfinneord #hukommelsessvikt #manglertidsbegrep #stotre

  • Publisert: 19.06.2017, 21:01
  • Kategori: Blogg
  • 22 kommentarer
  • hits